Den andre kirke

Den mest levende skikkelsen i El Salvador er en mann som har vært død i over tretti år. I hundretusener av hus, på tusen kirkevegger og hundrevis av kommune-hus, på t-skjorter og kalendere finner vi bildet av en alvorlig, gammel mann med ovale briller og et fast, nesten sørg-modig ansiktsuttrykk. Mannen heter Óscar Arnulfo Romero, men kjenner sin plass i historien under navnet Monseñor Romero. I dette landet er han symbolet på en religiøs retning som skiller seg radikalt fra den europeiske kirkens doktrine. Den kalles teología de la liberación (frigjørings-teologi) og er bygget på spørsmålet om hvor kirken passer inn i et undertrykt samfunn, hvor behovet for endring er stort.


Ny verden, ny kirke

For å kunne forklare denne teologiske retningen må vi først innom vår egen verden. Selv om frigjøringsteologien vokste fram i Latin-Amerika på slutten av 60-tallet, finner vi dens røtter i etterkrigs­tidens Europa. Vatikanet hadde, som verden for øvrig, vært vitne til et turbulent århundre. Teknologisk og industriell utvikling hadde formet en ny verden. Samtidig er andre verdenskrig friskt i minnet. Begrepet om en intervenerende Gud har, med holocaust, teppe-bombinger og nærmere 50 millioner døde, ått seg en kraftig smell om baugen.

Vatikanet så seg nødt til å stille spørsmålet; hva er den moderne verdens kristendom? Dette spørsmålet blir utgangspunktet for det andre vatikankonsil som begynner i 1963. Denne samlingen var den første innen den katolske kirke hvor hele verden var representert, og ikke bare representanter fra Europa og Nord-Amerika.


Nye blikk fra sør

En hovedkonklusjon fra det andre va­tikankonsil blir at om kirkens lære skal aktualiseres, må de også ta hensyn til at samfunnene kirken forkynner i er for­skjellige. Representantene fra Afrika og Latin-Amerika ble sendt hjem med ordre om å tilpasse sin tilnærming til den virkeligheten de så. Da representantene fra Latin-Amerikas katolske kirke samlet seg i Medellin, Colombia i 1968, var konklusjonen på Vatikanets spørsmål entydig; de så undertrykking i et Latin-Amerika hvor de fleste landene var styrt av militærregimer som slo brutalt ned på politisk og sosial motstand. De så urettferdighet og un mar de pobresa - et hav av fattigdom - samt en rik elite som nøt godt av billig arbeidskraft, naturressurser på opphørssalg og regimer som var lite interessert i annet enn sine mektige venner i Vesten og Latin-Amerikas økonomiske elite.

Disse observasjonene var ikke nye, men tankene fra vatikankonsilet ga de latinamerikanske katolikkene hjemmel til å endre sin tilnærming til det de så. De forsto nå nødvendigheten av å flytte eget fokus fra det åndelige til det materialis­tiske. Etter å ha stemplet den daværende samfunnsstrukturen som undertrykkende, ble det også enighet om at kirkens analytiske metoder måtte utvides. Mange av kirkens menn så blant annet til økonomi, sosiologi og andre moderne samfunnsvitenskaper. Noen søkte til marxistisk teori. Dette, sammen med en begynnende kritikk mot selve kirkens oppbygning, gjorde at de katolske lederne i Vatikanstaten fikk et skeptisk blikk på forsamlingen i Medellin. Likevel ble den viktig. Latin-Amerika møtte for første gang en kirke som snakket om deres virkelighet. Frigjøringsteologene flyttet kort sagt blikket fra himmelen, ned på sosiale og økonomiske utfordringer, samt miljøutfordringer.


Pedagogikk mot demningen

Miljøutfordringene knytter seg spesielt til min umiddelbare nærhet. Byen Suchitoto ligger i høyden over den kunstige innsjøen Suchitlán. Den ble til i 1974, da Rio Lem­pa ble demmet opp for å møte et økende strømbehov i San Salvador. Befolknin­gen, rundt det som i dag er El Salvadors storste innsjø, mistet store dyrkbare om­råder. Noen ble kastet ut av hjemmene sine, som i dag ligger under vann. 70-tallets kirke i Suchitoto blir beskrevet som en åpen kirke, hvor den nye teologien sto sterkt. Det fortelles at kirken støttet opp om, og jobbet sammen med folkebevegelsen mot Suchitlán. Det er her vi finner frigjøringsteologiens aksjonsform.

Kirkeledere, lokale ledere og folkebeve­gelser jobber sammen i kampen for de undertryktes interesser. Ut i fra tanken om at kunnskap er politisk slagkraft, jobber disse tre for å utdanne lokal befolkning til å kunne kjempe for sine egne interesser.

El Salvador introduseres altså for frigjøringsteologi på begynnelsen av 70-tallet. Om du har lest de andre tekstene i dette reisebrevet, husker du nok at dette var en turbulent tid. Óscar Romero har ennå ikke blitt landets vik­tigste religiøse leder. Han praktiserte sitt prestekall i Usulután, sørøst i landet. Noen mener at han allerede på denne tiden hadde sympati for frigjøringsteologien, men dette er omdiskutert. Han beskri­ves ofte som en konservativ mann som prioriterte ro foran kontrovers. Dette sannsynliggjøres av det faktum at han ikke var utdannet i El Salvador, men i Va­tikanstaten. Da han ble utnevnt til erke­biskop (Monseñor) av San Salvador i 1977, var mange i den radikale kirken skuffet. De så innsettelsen som et inngrep fra Roma for å stagge tankene fra Medellin.


Romero for folket

Skuffelsen over den nye erkebiskopen ble kortvarig. Samme år ble Romeros gode venn og kollega, Rutilio Grande, drept av ukjente gjerningsmenn. Mistanken ble rettet mot paramilitære grupper med støtte fra militæret. Rutilio Grande var jesuittprest og, til forskjell fra Romero, en uttalt tilhenger av frigjøringsteologien. Dette drapet er det første i en lang rekke snikmord på radikale prester. Samtidig øker både antallet massakrer på sivile, og drap på opposisjonelle. Monseñor Romero tar konsekvensen av dette, og går fra å være regjeringsvennlig til å bli opposisjonell.

Med sine ukentlige prekener i San Sal­vador (som også ble sendt på Romeros radiostasjon) trakk han fram bibelvers fra Det nye testamentet og fortalte dem som historier om dagens El Salvador. Han snakket stadig mer om konflikten og undertrykkingen i landet, og mar­kerte seg som en mektig motstander av regimet. Han ble møtt med begeistring fra folkets side og sinne i regjeringskvartalene.

Konsekvensen ble anonyme drapstrusler med beskjed om at han skulle samme vei som flere av kollegaene. Med hensyn til hans eget liv rådet kretsen rundt Romero ham til å tone ned regime- og systemkritikken. Til dette svarte Romero: «Sí me matan, resucaré en el pueblo salvadoreño.» Dreper de meg, vil jeg reise meg i det salvadorianske folk.

Mandag 24. mars i 1980 ble han drept av medlemmene i en paramilitær gruppe.


Symbolet og kampen

Monseñor Romero er kanskje ikke den religiøse lederen som nevnes først i frigjøringsteologiens historie. Selv om hans prekener fra slutten av 70-tallet vit­ner om verdier, og et verdensbilde som sammenfaller med frigjøringsteologenes syn, var ikke Romero aktiv i utformin­gen av retningen. Han brukte heller ikke mye av dens metodikk i eget prestevirke. Det er symbolet Romero som er viktig for mange i dette landet. Symbolet er ladet med kampvilje mot undertrykking og kampvilje for de undertrykte. Her lig­ger kanskje nøkkelen til en utvikling der kirken spiller en rolle.


Framtiden

Hvordan kan kirken bidra til positiv endring i El Salvador? På leting etter et svar på dette spørsmålet, møtte jeg en katolsk nonne, som for Suchitotos inn­byggere er kjent som «Peggy». Hennes fulle navn er Margareth O’Neal, og hun underviser i temaet «frigjøringsteologi» på UCA-universitetet i San Salvador. Hun ga meg noen hovedprioriteringer for landets frigjøringsteologer:

- Fortelle den salvadorianske historien, både i landet og resten av verden.

- Støtte opp om folkebevegelser og deres krav til myndighetene, basert på tanken om at sammen er vi sterke.

- Være en ressurs i utviklingen av sosiale bevegelser som kan bringe landet i riktig retning.

Enkelte vil kanskje se på det som proble­matisk at kirken går inn som en sterk aktør i lokalsamfunn, og det må nevnes at fri­gjøringsteologi slett ikke er allmenn dok­trine i latinamerikanske kirker. Likevel er Latin-Amerika et dypt religiøst kontinent, og å tenke seg El Salvador uten kirken er som å tenke seg et annet samfunn.

I landsbyen El Papaturro kan jeg se Peggys prioriteringer bli til praksis. Kirken jobber sammen med ungdommer med å ta del i lokalsamfunnet, og dette har bidratt til å gjøre dem til den viktigste bærebjelken i El Papaturro. Om slike samarbeid kan føre til den politiske og demokratiske endringen de ønsker seg, gjenstår å se. I El Salvador vil utviklingen følges av både oss og Monseñor Romeros alvorlige øyne.